Arbeidstid eller hvileperiode ved beredskapsvakt – nye dommer fra EU-domstolen

Arbeidstid eller hvileperiode ved beredskapsvakt – nye dommer fra EU-domstolen

1 Innledning

EU-domstolen avsa nylig to dommer om grensen mellom «arbeidstid» og «hvileperiode» etter arbeidstidsdirektivet (direktiv 2003/88/EF) artikkel 2, i tilfeller hvor arbeidstakeren har beredskapsvakt uten at det stilles krav om at hun må oppholde seg på arbeidsstedet. Dommene har blant annet betydning for tolkningen av arbeidsmiljøloven § 10-1, som definerer hva som er «arbeidstid» og «arbeidsfri» i lovens forstand.

Arbeidstidsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen, og definisjonene i arbeidsmiljøloven § 10-1 må derfor tolkes i lys av direktivet. Grensen mellom «arbeidstid» og «arbeidsfri» etter arbeidsmiljøloven skal med andre ord trekkes på samme måte som grensen mellom «arbeidstid» og «hvileperiode» etter direktivet.

Dommene har dessuten betydning for tolkningen av arbeidsmiljøloven § 10-4 tredje ledd, som fastsetter en hovedregel om at minst 1/7 av en periode med beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal regnes med i den alminnelige arbeidstid. Dette gjelder imidlertid bare dersom hele perioden ikke må anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1 og arbeidstidsdirektivet.

Dommene ble avsagt etter såkalt prejudisiell foreleggelse til EU-domstolen. I slike saker treffer ikke EU-domstolen avgjørelse i den nasjonale rettstvisten, men uttaler seg om de tolkningsspørsmålene som saken reiser.

2 Saksforholdet i sakene som var forelagt for EU-domstolen

Sak C-344/19 (D.J. mot Radiotelevizija Slovenija) gjaldt en arbeidstaker som utførte arbeid som teknisk spesialist ved to TV-transmisjonssentre som lå i fjellene i Slovenia. I tillegg til det alminnelige arbeidet hadde arbeidstakeren perioder med vakttjeneste uten krav om opphold på arbeidsstedet. I disse periodene skulle arbeidsgiveren kunne kontakte arbeidstakeren telefonisk, og arbeidstakeren skulle om nødvendig vende tilbake til arbeidsstedet innen en frist på én time. På grunn av avstanden fra arbeidstakerens bopel til transmisjonssentrene, samt at det til tider var vanskelig å komme seg til disse, hadde arbeidstakeren tilgang på en tjenestebolig på arbeidsstedet hvor han oppholdt seg under vakttjenesten.

Sak C-580/19 (R.J. mot Stadt Offenbach am Main) gjaldt en brannmann som under beredskapstjeneste skulle svare på oppkallingene han mottok, og ved behov møte ved bygrensen til byen hvor han hadde tjenestested med innsatsbekledning og innsatskjøretøyet innen 20 minutter. Han kunne ved oppkalling gjøre bruk av sær- og prioriteringsrettigheter i trafikken.

EU-domstolens uttalelser om vurderingstema og momenter

I de to dommene uttalte EU-domstolen seg om vurderingstema og hvilke momenter som er relevante i vurderingen av om en periode med vakttjeneste, uten krav om opphold på arbeidsstedet, som helhet skal regnes som arbeidstid.

EU-domstolen presiserte, i tråd med tidligere rettspraksis, at en periode med vakttjeneste enten er «arbeidstid» eller «hvileperiode» etter direktivets artikkel 2, og at disse begrepene er gjensidig utelukkende. Dersom perioden ikke blir ansett som arbeidstid, er det bare den tiden hvor arbeidstakeren rent faktisk utfører arbeid som er arbeidstid, mens resten av perioden er hvileperiode.

Domstolen la videre til grunn at hvorvidt perioder med vakttjeneste uten krav om opphold på arbeidsstedet som helhet er å anse som arbeidstid, beror på en helhetsvurdering av om begrensningene som arbeidstakeren er pålagt i disse periodene objektivt sett og i meget betydelig omfang påvirker arbeidstakerens mulighet til å fritt disponere over den tiden hvor vedkommende ikke rent faktisk må arbeide.

Domstolen presiserte at det kun er de begrensninger som er pålagt arbeidstakeren ved lovgivning, kollektiv overenskomst eller av arbeidsgiveren som er relevante i helhetsvurderingen. Organisatoriske vanskeligheter som vakttjenesteperioden skaper for arbeidstakeren, og som er en følge av arbeidstakerens frie valg eller naturlige faktorer, for eksempel avstanden mellom bopel og arbeidssted, kan ifølge Domstolen ikke tas i betraktning. På denne bakgrunn er heller ikke det at det er få fritidsaktiviteter i området som arbeidstakeren i praksis ikke kan forlate under vakttjenesten, eller at arbeidsstedet er vanskelig tilgjengelig, relevante omstendigheter ved grensedragningen mellom arbeidstid og hvileperiode.

Av momenter i den nærmere vurderingen av om en periode med vakttjeneste uten krav om opphold på arbeidsstedet som helhet utgjør arbeidstid, trakk Domstolen for det første fram lengden på fristen for å vende tilbake til arbeidsstedet. Virkningen av fristen kan imidlertid ifølge Domstolen ikke vurderes isolert, og Domstolen fremhevet at det må sees hen til øvrige begrensninger og fasiliteter i vakttjenesteperioden.

I C-580/19 ble arbeidstakerens plikt til å være iført utstyr ved oppmøte trukket fram som et eksempel på slike øvrige begrensninger, mens det at arbeidstakeren hadde tjenestekjøretøy til rådighet med sær- og prioriteringsrettigheter i trafikken, var et eksempel på en fasilitet som måtte hensyntas ved vurderingen av virkningen av fristen.

For det andre trakk Domstolen i de to dommene fram gjennomsnittlig hyppighet av ytelser som arbeidstakeren må levere i vakttjenesteperioden som moment i helhetsvurderingen, og for det tredje varigheten av de ytelsene som arbeidstakeren normalt må foreta i vakttjenesteperioden.

                                                                                                                            

Homble Olsby advokatfirma as

Akersgata 28 
0158 Oslo 

Tel (+47) 23 89 75 70
Faks (+47) 23 89 75 71

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Meld deg på vårt nyhetsbrev


Homble olsby Legal500Homble olsby EuropeChambers2018